Åpne hovedmenyen

Ikkepedia β

Snikurbanisering

«Når Mohammed ikke vil komme til byen, må byen komme til Mohammed.»

- Fritt etter Francis Bacon

«Leilighetskomplekset bak låven stod da ikke der tidligere i dag?»

- Bonde Alf Jørgensen (83) til kona Else om snikurbanisering

«Jeg skulle bare inn og hente mer kaffe, men da jeg kom ut igjen, stod det en terasseblokk på tunet. Da jeg ba den om å fjerne seg, skjelte den meg ut på tysk og plasserte et vaskeri i oppkjørselen. Det var fryktelig skremmende og ikke minst forferdelig nedverdigende! Jeg følte meg rett og slett maktesløs.»

- Villaeier Bjørg Helena von Schneider til Dagbladet om snikurbanisering

Snikurbanisering innebærer urbanisering innført i det stille, gjerne imot den snikurbanisertes vilje. Typisk foregår det ved at urban bebyggelse på mystisk vis oppstår i ellers landlige eller spedt bebygde områder, slik som villastrøk.

HistorieRediger

Det første kjente eksempelet på snikurbanisering i Norge var når Sam Eyde og en eller annen Birkeland lagde et kraftverk ved Rjukan-fossen tidlig på 1900-tallet. Folk tenkte dette var vel og bra, men så kom det flere og flere mennesker dit og det ble stor industri. Det er ikke før i nyere tider at Rjukan har stabilisert seg og det er blitt roligere tider med bare litt industri og en del fraflytting.

Antall snikurbaniseringstilfeller holdt seg deretter lavt, men etter andre verdenskrig meldte imidlertid folk om kraftig økning i antallet tilfeller, og meldinger om snikurbanisering rant inn til nyhetsredaksjonene fra hele landet. Bønder rapporterte at det plutselig kunne stå en terasseblokk på åkeren etter lunsj, skogbrukere kunne finne kjøpesenter som gjemte seg bak tømmerlageret, og ved småbruk skapte det stor frustrasjon da skyskrapere plutselig dukka opp mitt på sætrene.

Snikurbaniseringa tok stadig mer aggressive former, og straks var det ikke bare utmark som var berørt. Urban bygningsmasse begynte å snike seg innpå folk bakfra overalt og skremte vettet av dem. Kvinner som skulle ut og sole seg i hagen opplevde ofte at det stod et kontorbygg i enden av tomta og skygga for innen de kom seg ut. Menn i midtlivskrise som skulle lage bremsespor på gårdsplassen med det nyinnkjøpte milliongliset sitt kunne sitte oppløst i tårer og fortelle at det hadde dukka opp bussterminaler på gårdsplassen innen de engang rakk å låse opp bilen.

De snikurbaniserte raste, og allerede på stiftelsesmøtet til organisasjonen Stopp Snikurbaniseringen av Norge (SSAN) i 1999 fikk SSAN en halv milliard underskrifter mot snikurbanisering. Støtteforbund for Snikurbaniserte (SS) arrangerte fakkeltog, og etter tre uker med harde forhandlinger med myndighetene, førte folkeviljen fram. Stortinget innførte forbud ved lov mot snikurbanisering med virkning fra 1. januar 2000, og all bygningsmasse uten oppholdstillatelse blei deportert.

Snikurbanisering i dagRediger

Etter forbudet blei innført, er ikke snikurbanisering lenger noe folkeproblem i Norge. Enkelttilfeller blir likevel meldt inn til tider, men disse sakene behandles nå i Klagenemnda for ufrivillig bebyggelse, som administreres av Forbrukerrådet. Av de 15 medlemmene i nemnda utnevnes 13 av Kongen i statsråd, mens de to siste velges for to år av gangen av Støtteforbund for Snikurbaniserte.