Åpne hovedmenyen

Ikkepedia β

Skallagrim

(Omdirigert fra Hvor ble av menneskene?)
Skallagrim

Dette er sagaen om Skallagrim

En del av samlingen Sagaene om Dorske menn
Se liste: Sagaene om Dorske Menn

Sagaen om Skallagrim er den første av sagaene som prøver å beskriver noe av Dorske Menns meget komplekse forhistorie

Noreg hadde fått nok. En mystisk skikkelse hadde drept over halvparten av Noregs befolkning. Store byer var tømt, alle landsbyer var totalt forlatte, og det var lite mennesker å se. Hvorfor var alle menneskene borte? Jo, nettopp fordi de få menneskene som hadde overlevd hadde samlet seg i en millitærleir, langt inne i skogen rundt Røros området. Det viste seg at det var flere enn halvparten av Norges befolkning var døde, på denne campen var det nemlig bare et par hundre mennesker. Men hvor var det blitt av alle likene? Det var ingen lik, man hadde lett i flere måneder men aldri funnet et eneste tegn til et dødt menneske noe sted i hele landet. Etterhvert ble folket så frustrert over at de ikke fant noenting at de leide inn Rex. Den tyske politihunden. De mente at den kunne klare å snuse opp de døde menneskene.

Det var en mann med navn Skallagrim som skulle ut med Rex. De gikk og gikk, langs land og strand, gjennom fjell og grotter, gjennom hav og elv og til slutt hadde de lett igjennom hele landet. Uten å ha funnet et eneste tegn på noe drap eller lik. Men de hadde glemt en skog. En skog som var fryktet. En skog som ingen noengang hadde tørt å bevege seg inn i, nemlig Krokskogen. Men denne mannen turte dette.

Han gikk forsiktig inn med Rex i bånd. Både Skallagrim og Rex var livredde. Skallagrim hørte at Rex peip som han aldri hadde gjort før. De gikk gjennom tykk og bekmørk skog. Til slutt kom de til et lite tjern. Skallagrim var så lei at han kastet en stein ut i vannet. Da skjedde det noe merkelig. Han så at noe svakt lysende kom opp av vannet. Plutselig så han to øyne nærme seg overflaten. Det var en forferdlig og grusom skikkelse med en rake i den ene hånda. Rex pilte inn mellom de tette trærne, mens Skallagrimm ble bare stående å se på. Han visste at sin skjebne lå her. Her skulle han ofres. Skikkelsen kom mot han. Nærmere og nærmere. Skallagrim så flere detaljer av kroppen dens. Nå var skikkelsen helt inntil Skallagrimm. Skallagrim skalv som han aldri før hadde gjort. Skikkelsen løftet opp raken og skulle til å stikke ihjel Skallagrim, men plutselig hørte de svak musikk fra den andre siden av tjernet. Det hørtes ut som det ble sunget et eller annet navn. Pam... Pamfi... Pamfilius?

Uansett. Det var ikke viktig. Det viktige var at den grusomme skikkelsen ble trukket mot denne musikken rett før den skulle til å stikke raken inn i kroppen til Skallagrim. Nå var skikkelsen helt borte ved andre siden. Plutselig kom det et veldig sterkt lys. Det blenda Skallagrim, så han måtte holde seg for øynene. Plutselig hørte han et brak, også var med ett musikken borte. Det var skikkelsen også. Skallagrimm var lykkelig og var på vei til å gå vekk fra tjernet, men så plutselig kjente han at han hadde noe i hånden. Han åpnet hånden og det lå en papirlapp der. "Hva faen?" tenkte Skallagrim. Det var noe skrift der! Det var utydelig skrift, og det var mye møkk på det, men han klarte å tyde skriften allikevel.

"Den orken regnar stilt kjempande einsam. Men ein narrar nokon. Equador ristar. Brisa er susande tam."

Hva faen i helvete skulle det bety? Tenkte Skallagrim. Men så så han noe. Noe som forklarte alt. Det forklarte hvor alle menneskene var blitt av, det forklarte gåten menneskerasen aldri hadde klart å løse. For han satt sammen de første bokstavene i hver setning, og leste det da. Menneskerasen var reddet, bare pga av denne krøllette lappen han fikk i hendene denne natten.